Haakon Esplo er en av landets mest ettertraktede korpsarrangører. Han har egentlig bakgrunn som klassisk musiker og filmmusikk-komponist, men å overføre låter og verk i ulike sjangre til korpsnoter har blitt ett av hans varemerker. Hvordan får man en pop-/countrylåt med tydelig vokal, steelguitar og banjo til å fungere for et korps uten vokalstemme og med helt andre instrumenter? Vi tok en tur til Esplos studio for å finne ut hvordan han gikk frem da han laget et nytt arrangement på Spellemannpris-vinner Tobias Sten sin låt «Fy faen du e deili».
«Jeg må først lytte gjennom låta en del ganger. For å høre hvordan den går, sånn rytmisk, høre rammeverket, og hvordan de ulike instrumentene og vokalstemmen klinger sammen. For hver gang jeg lytter dukker det opp nye ideer i hodet på hvordan jeg kan bruke de ulike korpsstemmene og instrumentene i de ulike sekvensene og stemningene i låta. For hver gang jeg lytter hører jeg små nye detaljer og tenker; «det der hadde det vært fint om fløyten gjorde, og der kan kanskje trombonen komme inn»».
Esplo hadde ikke hørt så mye på Tobias Sten sin signaturlåt før han fikk forespørselen fra Tomas Austestad i Norsk Musikkforlag om å lage et arrangement på den. Med godkjennelse fra Tobias Sten, selvfølgelig. En godkjennelse fra opphaver må alltid være på plass før han starter. Esplo måtte lytte gjennom låta ganske mange ganger før ideene kom. Starten måtte han bruke litt tid på å finne ut av.
«Det skjer en taktendring i introen når Tobias begynner å synge. Det er veldig finurlig og fint gjort, men jeg har måttet tenke litt på hvordan jeg skal tilpasse dette i et korpssett. Særlig de helt unge korpsspillerne og nybegynnere vil ha litt problemer med et slikt taktskifte. Men det er ikke bare, bare å unngå det, for korpsmusikanter, særlig de yngre, dersom de skal spille en låt de kan veldig godt fra før og liker, er det viktig at rytmen sitter akkurat som i originallåten. Hvis ikke føler de at de spiller feil. Men for de yngste må man forenkle noe, og i Flex 4 måtte jeg jukse litt for å gjøre det litt enklere for musikerne å spille».
Esplo trekker frem dette taktskiftet, som også gjentar seg flere steder i låten, som en av utfordringene han møtte på da han skulle lage dette arrangementet. Ellers ble også den tydelige banjoen i originalen en morsom utfordring. Hvordan skulle denne overføres til korps? Løsningen ble å ikke erstatte den med en bestemt stemme, men gjenskape stemningen som banjoen skaper.
«Dette er jo en up tempo countrylåt med en banjo som sier klepp, klepp, klepp, som et veldig raskt rytme-element. Du kan jo ikke være helt fri med hensyn til vanskelighetsgrad når du skal arrangere for et helt korps og her må man inngå noen kompromisser. Jeg har gjort det sånn at melodien som Tobias synger «vandrer» rundt slik at alle har en del av melodien».
Det er ikke bare det å overføre original-låta til korpsnoter som er krevende, det er også en utfordring å tilpasse et arrangement til ulike vanskelighetsgrader. Oppdraget denne gangen var å lage ett sett for Flex 4, som er for de mindre besetningene som trenger flere valgmuligheter, og ett sett for consert band/janitsjar, hvor notene er skrevet ut i fullscore og har litt mer utfordringer i flere stemmer.
«Hovedforskjellen på Flex 4-versjonen og Janitsjar-versjonen er at Flex 4-versjonen har noen begrensninger på stemmer og er forenklet noe. Der måtte jeg tenke på at det er musikanter på svært ulikt nivå i ett og samme korps, og jeg vil gjerne at alle musikantene skal føle både på mestring og utfordring. Da må ulike stemmer ha veldig ulik vanskelighetsgrad. Begge arrangementene har flere utfordringer i førstestemmer, mens understemmene er enklere. I denne låta har jeg valgt å gi alle musikanter små partier med enkle utfordringer for å motivere dem».
Når Esplo starter på et arrangement er det hovedmelodien, takten og rytmen som danner grunnlaget. Deretter finner han hvilke akkorder som brukes. Og deretter hvilken toneart han skal legge hovedmelodien i for å få med alle stemmene, og for at det ikke skal bli for mange vanskelige halvnoter.
«Mange ganger må jeg legge hovedmelodien i en annen toneart enn vokalen i originalen, det måtte jeg også her. Så dette arrangementet kan ikke spilles oppå originalen, det vil ikke passe sammen. Dette er for å unngå at det blir for mange fisser og b-er, sånn at det blir for vanskelig å spille».
Han starter med skisser på papir og så går han over på pc-en og miksepulten. Der setter han sammen de ulike stemmene ved hjelp av programmet Dorico. For å få hørt lydene til instrumentene er det innebygde lyder i Dorico, men han bruker også andre programmer som gir bedre lyd.
«Jeg liker å starte på papir. Da blir det mer nært og håndfast på en måte. Men etter hvert må jeg over på pc-en og kjøre alt gjennom ulike lydprogrammer. Det blir jo en veldig digital og mekanisk korpslyd og gir ikke det riktige bildet av hvordan det vil høres ut i virkeligheten, men det hjelper meg til å høre de ulike stemmene sammen, noe som er helt avgjørende i prosessen».
Esplo synes alltid det er spennende å høre et stykke eller låt spilt av et korps for første gang. Da blir det plutselig levende.
«Det er alltid moro å høre notene spilt av levende musikere. Jeg har drevet med dette så lenge at jeg vet det vil høres helt annerledes ut enn lydene fra maskinen. Det er når notene blir spilt og «musisert» at musikken vekkes til live».
Hva er så hans ønsker for dette arrangementet? Ser han for seg en kommende nasjonaldag full av Tobias Sten-vibes?
«Dette er jo kanskje ikke en låt og et arr som passer for en julekonsert, akkurat, det er en typisk «gladlåt», som passer for utekonserter og lystige lag. Sånn sett er den jo midt i blinken for 17. mai. Jeg håper at den etter hvert vil bli et fast innslag i 17-mai- og sommer-korpsrepertoar rundt forbi i landet, en låt som bare må være med, fordi alle kan den og har et forhold til den. Selv om det kan høres ut som en enkel låt å spille fordi melodien er så lett gjenkjennelig, gir den også mange morsomme og litt annerledes utfordringer for korps, med elementer som jeg tror vil være spennende å ha med i et repertoar».
